Fisken vil aldri se på byttedyr på samme måte en biolog ser på insekter. Du vil aldri  få se en fisk studere en døgnflue for å telle haletrådene eller sjekke at det har seks bein eller at beina lager avtrykk i vannhinna. Men, når den blir selektiv tyder det på at fisken er i stand til å identifisere insekter til en viss grad. Det viktige for oss som fluefiskere er da hva ørreten bruker til identigisering. Er det farge? Antall haletråder? Form på kroppen?

Når en fisk beiter på en spesiell art bruker den såkalte triggere til å identifisere den. Når en fisk refuserer ei flue som fiskeren mener er den rette imitasjonen betyr det vanligvis at flua mangler disse triggerne.

En grei regel er at jo striere strømmen er, jo færre triggere bruker fisken på å bestemme seg før den biter. Det henger sammen med at i rask strøm har fisken kortere tid på seg til å bestemme seg enn en fisk i stille vann. Mange fluefiskere har opplevd at i stille høler stiger fisken opp til flua bare for å ombestemme i siste øyeblikk. Da har hjernen sett noen triggere på avstand som tilsier mat, men etter som den kommer nærmere ser den at noen andre triggere mangler og dermed ombestemmer seg. På urolig overflate, enten det er i elv med bølger eller i innsjø med vind eller regn, bruker fisken færre triggere enn på speilblank overflate. Både fordi matbiten kan forsvinne med eventuell strøm og at færre triggere er synlige.

Det er det samme når man sammenligner klar himmel midt på dagen og overskyet elelr kveldslys. På en klar dag med godt lys kan fisken se flua mye bedre enn på en overskyet dag. I dårligere lys ser den færre detaljer enn i godt lys.

Ung fisk er også lettere å få til å ta enn voksne. Mange kan nok si at voksen fisk er smartere, slik vi tenker på QI, men det er nok mer sannsynlig at de eldre har mer erfaring i å "lese" triggere enn de unge fiskene og dermed lettere oppdager de falske imitasjonene. På samme måte er det lettere å få nyutsatt fisk der det drives slik kultivering enn fisk som har gått der noen måneder. Den nyutsatte fisken vil være like "dum" som ung fisk når det gjelder deres bibliotek av triggere.

Størrelse:

Dette er ofte en avgjørende trigger. Mange byttedyr varierer i størrelse, selv innen arten, men ørreten aksepterer denne variasjonen. Når fisken blir selektiv har størrelse mer å si enn ellers. Hvis den tar store døgnfluer under en klekking kan den akseptere variasjonen innen en cm på fluene, mens når den tar rød elvedøgnflue kan lengden bare variere 4 mm. Disse tallene er selvsagt ikke absolutte, bare omtrentlige. Alt avhenger av fisken og forholdene der det fiskes. Dette er grunnen til at det er en fordel å ha flere fluer i samme mønster, gjerne i flere størrelser. Det er frustrerende å stå midt i værste klekkinga av et insekt og ikke ha rette størrelsen.

Kroppsform:

Kroppsform kan også være viktig. Fisken ser formen uansett vær- og lysforhold. Noen larver har tynn bakkropp og en tykk, kraftig thorax, mens andre er jevnt tykke over hele lengden. Dette er viktig å få med på kroken. I tillegg kommer formen, f.eks marflo har jevn tykkelse og krum kropp, mens døgnflueklekkere har smal bakkropp og tykk thorax. Disse trekkene kan være avgjørende for fiskelykken å bygge inn i imitasjonene.

Vinger, bein og haler:

I noen situasjoner kan både vinger, bein og hale være viktige triggerer, mens andre ganger kan de være helt ubetydelige. Fisken kan ikke telle, så antall haletråder, bein eller vinger har lite å si. Nå tenker kanskje noen at fisken vet jo hvordan insektene ser ut, men imitasjonsfiske i mange år tilsier at slik nøyaktighet ikke er nødvendig. Noen ganger kan det faktisk lønne seg å overdrive. Av og til kan et stankelbein med 8 bein fiske bedre en et med de originale 6 beina. Dette kan nok ha med å gjøre at fisken vil alltid ta det insektet som gir mest mat. Om det er 6 eller 8 bein har mindre betydning. De ørsmå fotavtrykkene som dannes i vannfilmen kan derimot være en viktig trigger.

På våtfluer virker det som om beina har lite å si som triggere. Imitasjoner av diverse nymfer som vann-nymfer, steinflue- og døgnfluenymfer er like effektive uten som med bein.

På en klar dag kan vingene være en viktig trigger. Om natta, i grumsete vann eller i stri strøm er de mindre viktige. På dagen i klarvær kan fisken faktisk se døgnfluas oppreiste vinger som holdes sammen. På vårfluene ses vingene som et slags slør som ligger over kroppen. Når fisken beiter på døde vårfluer, som spent spinner, ligger vingene utspent i vannfilmen. Ekte døde døgnfluer ligger ofte med en vinge i overflaten og en oppreist. Disse blir ofte foretrukket av fisken, så spent spinner-imitasjoner kan gjerne ha vinkel på vingene i stedet for at de stikker vannrett ut av kroppen. Haletrådene virker som om de er mindre viktige. Mange døde insekter mangler noen eller alle av disse og blir likevel spist. Grunnen til at vi binder inn haler på imitasjoner er nok heller å gi bedre støtte til flua i vannet enn at det skal være triggere.

Gjeller, pusterør, forplantningsorgan eller små detaljer i årenettet i vingene er heller ikke noen viktig trigger. Det er hovedtrekkene som trekker.

Farge:

Det diskuteres ennå om fisk kan se farger, men undersøkelser har vist at fisk ser farger i større eller mindre grad. Ørret kan se farger og i tillegg infrarødt. Det betyr at insekter som kan se svarte ut for oss kan fremstå som dypt røde for ørreten. På natta derimot er fisken helt fargeblind. Da ser den som oss bare i kontraster i svart/hvitt. Detfor er svarte fluer mer effektive en fluer med farge om natta. En svart flue lager silhuett mot en lysere nattehimmel og er lettere synlig for fisken. Vannet påvirker også fiskens fargesyn. Når sollys går gjennom vann vil de energisvake bølgelengdene bli absorert først, dvs den røde delen av spekteret. De energirike bølgene (blått lys) går lenger ned i vannet. Men ingen fisk lever i helt rent vann. Ulike stoffer som salter, kjemikalier og alger endrer mønsteret for hvilken farge som forsvinner først. I vanlig elve- eller innsjøvann forsvinner vanligvis gult, oransje og gulgrønt lys først, mens blågrønt og blått kommer dypest. Insekter som ser grønne ut for oss i luft kan se gråe ut på 2 meters dyp for en ørret. Derfor kan en effektiv nymfeimitasjon bindes enten i den naturlige fargen, hva den enn måtte være, eller i gråtoner. For tørrfluer som blir sett av en fisk som står dypt vil de fremdeles se gråe ut, men etter kvert som fisken stiger vil den se flere farger. Men det er viktig å huske at fisken ser undersiden på flua som ligger i skyggen, så fisken ser fargene mye mer dempet enn vi vil. Så farger kan være mer viktige på tørrfluer enn nymfer som skal gå dypt.

Dybde:

Med dybde menes hvor i vannmassen flua er. Er fisken selektiv og beiter kun på f.eks døde døgnfluer i overflaten kan den fullstendig overse klekkere rett ved siden av. Beiter den fjærmyggpupper som henger rett under overflaten kan den forkaste perfekte imitasjoner som henger 1 cm under overflaten. En ekte fjærmyggpuppe skal henge rett under overflaten, så hvis imitasjonen ikke gjør det vil det være en trigger som ikke er på plass, og fisken vil dermed ikke bite.

Adferd:

Det er grenser for hvor mye man kan påvirke atferden til flua. For det meste vil det si å stripe eller unngå å stripe flua. Ei nyklekket vårflue vil drive med strømmen før den tar av. Den sitter rolig og hviler. Hvis imitasjonen striper blir dette feil for fisken og den biter ikke. Mens hvis du fisker med en imitasjon av en eggleggende vårfluehunn kan striping være en viktig trigger siden originalen striper mens den legger egg. Analysen av originalen og innarbeidelsen av triggere i dine fluer er en viktig del av både fluefiske og fluebinding.

Et tips er å lete etter og fange insekter i elva du vil fiske i. Da vil du se i hvert fall noen av de potensielle byttedyrene til fisken og se hvordan de oppfører seg. Kjenner du maten til fisken øker sjansen for fast fisk.